Alana Burke var 18 år da hun ble kjørt og alvorlig skadet av et britisk militært kjøretøy i Derry under den blodige søndagen. Når hun snakket i 2010, husker hun hendelsene den dagen:

“Det var derfor de fleste av ungdommene dro [til marsjer og protester], for den gale [moroa]. Det var vanlig aggro og steinkasting når vi kom ned til hjørnet ved Rossville Street, men det skjedde nesten hver helg i disse dager. Folk hadde satt seg i bakken i protest, og det var litt steinkasting, og så hentet de [sikkerhetsstyrkene] ut vannkanonen og CS-gassen. Det er fotografier av meg som står på hjørnet ved Chamberlain Street, og jeg er helt gjennomvåt, og jeg var fysisk syk på grunn av gassen.

Jeg husker jeg tenkte at jeg hadde fått nok, og det var på tide å reise hjem, og i ettertid burde jeg ha gått opp Harvey Street til Diamond og ned Bishop Street, men det gjorde jeg ikke, jeg kuttet gjennom smuget som førte deg til avfall bakken på William Street. Jeg kunne ikke bevege meg, jeg ble bare limt til stedet i ren terror. Alle løp for livet. Jeg kunne høre gummikulene og CS-gassen, og jeg kunne høre sprekker, men det falt meg aldri an at de skjøt live-runder.

Jeg visste ikke hvor jeg skulle løpe eller hva jeg skulle gjøre, og så hørte jeg brølet fra hærens motorer svingte opp og jeg var redd. Folk løp på begge sider av meg, og jeg kunne se en mann ligge mot en av de gamle bygningene på baksiden av Chamberlain Street, han blødde fra hodet. Jeg kunne høre motorene, og jeg kunne se soldatene komme inn til fots, og jeg var midt i denne avfallsplassen forstenet. Jeg kunne ikke bevege meg, jeg ble bare limt til stedet i ren terror. Jeg kan ikke forklare hvor ille det var. Alle løp for livet.

Jeg kunne høre skytingen, og jeg kunne se folkemengdene som kom fra Rossville Street og Saracens [pansrede personellbærere] komme bak, og jeg visste at jeg ikke kom til å klare det. Jeg gikk over asfalten på leilighetene og jeg begynte å løpe, og det er egentlig alt jeg husker. Jeg kunne se Saracen komme mot meg, og det var skrik og gråt og fryktelig panikk rundt meg, og jeg bare lå der. Jeg trodde han kom tilbake over toppen av meg igjen, og jeg husker at jeg kravlet på hendene og knærne og tenkte at jeg skulle dø.

[Så] Jeg var i noen stue, og menneskene der så ut av vinduet og kunne se hva som foregikk. Jeg kunne høre dem si at folk kravlet langs bakken, og sa at det var i orden fordi Barney McGuigan skulle ut for å hjelpe den som lå på bakken. Så var det dette skriking, fordi de bare hadde blåst hodet til Barney McGuigan av.

Jeg ble løftet inn i ambulansen. De la meg på gulvet og det var en kropp på høyre side og en kropp på venstre side, og det var noen ved føttene mine og det var noen ved hodet på meg. Jeg trodde ikke jeg kom til sykehuset. Jeg tenkte, er jeg levende eller død? Den ambulansen blir hos meg, som aldri vil forlate meg ...

«Mine skader dikterte måten jeg måtte leve på, og dikterte måten min familie måtte leve på. Jeg var den eldste, faren min hadde dødd seks måneder tidligere, og jeg kom hjem til moren min i rullestol. Jeg hadde en sønn, takk Gud, han var et mirakel, og jeg adopterte en annen sønn, som er 18 år nå. Legene på den tiden fortalte meg at jeg var veldig heldig som kunne bære sønnen min på full sikt på grunn av måten bekkenet mitt ble knust på. Han er advokat nå, og det er jeg veldig stolt av. Jeg føler at jeg seiret over noe som var veldig traumatisk i livet mitt. ”