I juni 2010 la den britiske statsministeren, David Cameron, fram Saville-undersøkelsens rapport om Bloody Sunday i Underhuset og ga følgende unnskyldning for hendelsene 30. januar 1972:

“Hr. Høyttaler, jeg er dypt patriotisk. Jeg vil aldri tro noe dårlig om landet vårt. Jeg vil aldri sette spørsmålstegn ved oppførselen til våre soldater og hæren vår, som jeg tror er den fineste i verden. Og jeg har selv sett de veldig vanskelige og farlige omstendighetene der vi ber våre soldater om å tjene.

Men konklusjonene i denne rapporten er helt klare. Det er ingen tvil, det er ingenting tvetydig, det er ingen tvetydigheter. Det som skjedde på den blodige søndagen var både uberettiget og uforsvarlig. Det var galt. Lord Saville konkluderer med at soldatene til støtteselskapet som gikk inn i Bogside gjorde det som et resultat av en ordre som ikke skulle ha blitt gitt av sjefen deres. Han finner ut at det første skuddet i nærheten av marsjen ble avfyrt av den britiske hæren. Han finner at ingen av tapene som ble skutt av soldatene fra støtteselskapet var bevæpnet med et skytevåpen. Han finner ut at det var noe avfyring fra republikanske paramilitærer, men ingen av denne avfyringen ga noen begrunnelse for skyting av sivile tap. Og han finner at det under ingen omstendigheter ble gitt noen advarsel fra soldater før de åpnet ild ...

Lord Saville sier at noen av de drepte eller skadde tydelig flyktet eller gikk til hjelp av andre som døde. Rapporten viser til en person som ble skutt mens han kravlet bort fra soldatene. En annen ble etter all sannsynlighet skutt da han lå dødelig såret på bakken. Rapporten refererer til faren som ble rammet og skadet av hærskudd etter å ha gått til sønnen ...

Hr. Høyttaler, dette er sjokkerende konklusjoner å lese og sjokkerende ord å måtte si. Men herr høyttaler, du forsvarer ikke den britiske hæren ved å forsvare det uforsvarlige. Vi ærer ikke alle de som har tjent med et slikt skille ved å holde freden og opprettholde rettsstaten i Nord-Irland ved å gjemme seg for sannheten ...

Jeg vet at noen mennesker lurer på om en statsminister trenger å gi unnskyldning, nesten 40 år etter en begivenhet. For noen av min generasjon er Bloody Sunday og tidlig på 1970-tallet noe vi føler at vi har lært om heller enn gjennomlevd. Men det som skjedde burde aldri, noensinne, ha skjedd. Familiene til de som døde burde ikke ha vært nødt til å leve med smerten og såret den dagen og med en levetid på tap ...

Våre væpnede styrker viste enormt mot og profesjonalitet i å opprettholde demokrati og rettsstat i Nord-Irland. De støttet politiet og spilte en stor rolle i å sette forholdene som har gjort fredelig politikk mulig. Og over 1,000 medlemmer - 1,000 medlemmer - av sikkerhetsstyrkene mistet livet for den saken. Uten deres arbeid hadde ikke fredsprosessen skjedd ... Nok en gang satte jeg opp den enorme takknemligheten vi alle skylder dem som tjente i Nord-Irland ...

Den blodige søndagen var en tragedie for etterlatte og sårede og en katastrofe for befolkningen i Nord-Irland. Dette er ord vi ikke kan og ikke må ignorere. Men jeg håper hva denne rapporten også kan gjøre, er å markere øyeblikket hvor vi kommer sammen i dette huset og i samfunnene vi representerer for å anerkjenne vår delte historie, selv der den deler oss. Og kom sammen for å lukke dette smertefulle kapittelet om Nord-Irlands urolige fortid. Det er ikke å si at vi noen gang skal glemme eller avvise fortiden, men vi må også gå videre ... ”