I et essay fra 1776 av John Adams tittelen Tanker om regjeringAdams argumenterte for en tokammerkongress – det vil si en forsamling som består av to separate hus:

“Ettersom god regjering er et imperium av lover, hvordan skal dine lover bli laget? I et stort samfunn som bor i et omfattende land, er det umulig at hele [befolkningen] skulle samles for å lage lover. Det første nødvendige trinnet er altså å erstatte [delegere] makt fra mange til noen få av de mest kloke og gode. Men etter hvilke regler skal du velge dine representanter? ...

En representasjon av folket i en forsamling som oppnås, oppstår et spørsmål: om alle myndigheters, lovgivende, utøvende og rettslige makter skal være igjen i dette organet. Jeg tror et folk ikke kan være lenge fritt og heller aldri lykkelig [hvis] regjering er i en forsamling. Grunnene mine for denne oppfatningen er som følger:

1. En enkelt forsamling er ansvarlig for alle laster, dårskaper og skrøpeligheter til et individ; underlagt anfall av humor, begynt av lidenskap, entusiasme, partiskhet eller fordommer, og følgelig produktive av forhastede resultater og absurde dommer. Og alle disse feilene burde korrigeres... av en eller annen kontrollerende makt.

2. En enkelt forsamling er egnet til å være avaricious [grådig] og vil med tiden ikke skrubbe for å frita seg fra byrder, som den vil legge uten sammenligning, på dens bestanddeler.

3. En enkelt forsamling er tilbøyelig til å vokse seg ambisiøs, og vil etter en tid ikke nøle med å stemme selv evig [fortsetter på ubestemt tid] ...

4. En representativ forsamling, selv om den er ekstremt godt kvalifisert og absolutt nødvendig som en gren av lovgivende myndigheter, er uegnet til å utøve utøvende makt, på grunn av to viktige egenskaper: hemmelighold og utsendelse.

5. En representativ forsamling er fortsatt mindre kvalifisert for den dømmende makten, fordi den er for mange, for treg og for lite dyktig i lovene.

6. Fordi en enkelt forsamling, besatt av alle myndigheters myndigheter, ville lage vilkårlige lover for egen interesse, utføre alle lover vilkårlig for egen interesse og dømme alle kontroverser til deres egen fordel.

La representasjonsforsamlingen velge ved stemmeseddel, blant seg selv eller sine velgere, eller begge deler, en distinkt [separat] forsamling som vi for klarhetens skyld vil kalle et råd. Den kan bestå av et hvilket som helst tall du vil, si tjue eller tretti, og bør ha en fri og uavhengig utøvelse av sin dømmekraft – og en negativ stemme i lovgiveren. Disse to organene [bør] gjøres til integrerte deler av lovgiver.»