Den 23. mars 1775, Patrick Henry talte til et møte i Virginias delstatslovgiver i Richmond. Beretninger tyder på at han ga en brennende reaksjon til de som oppfordret til forsoning med England, og oppfordret lovgiveren til å påta seg forberedelser til krig. Følgende versjon av Henrys berømte "Gi meg frihet eller gi meg død"-tale ble rekonstruert av hans biograf, William Wirt, mer enn tre tiår senere:

”Herr president, ingen tenker høyere enn jeg på patriotisme, så vel som evner, til de meget verdige herrene som nettopp har henvendt seg til huset. Men forskjellige menn ser ofte det samme emnet i forskjellige lys. Jeg håper det ikke vil bli tenkt respektløst overfor disse herrene hvis jeg, underholdende som jeg gjør, meninger av en karakter som er veldig motsatt av deres, vil si mine følelser fritt og uten reserve.

Dette er ikke tid for seremoni. Spørsmålet før huset er et av forferdelige øyeblikk for dette landet. For min egen del anser jeg det som intet mindre enn et spørsmål om frihet eller slaveri, og i forhold til motivets omfang burde være debattens frihet. Det er bare på denne måten vi kan håpe å komme til sannheten og oppfylle det store ansvaret vi har overfor Gud og landet vårt. Skulle jeg holde tilbake mine meninger på et slikt tidspunkt, gjennom frykt for å krenke, skulle jeg betrakte meg selv som skyld i forræderi overfor landet mitt, og for en illojal handling mot himmelens majestet, som jeg ærer over alle jordiske konger.

Hr. President, det er naturlig for mennesket å hengi seg til illusjoner om håp. Vi er egnet til å lukke øynene for en smertefull sannhet og lytte til sangen fra den sirenen til hun forvandler oss til dyr. Er dette den delen av kloke menn, som er engasjert i en stor og krevende frihetskamp? Blir vi disponert av antallet av dem som har øyne, ikke ser, og som har ører, ikke hører, tingene som så nær angår deres tidsmessige frelse? For min del, uansett hva angst av ånd det måtte koste, er jeg villig til å vite hele sannheten; å vite det verste, og sørge for det.

Jeg har bare en lampe som føttene mine styres gjennom - og det er opplevelsens lampe. Jeg vet ikke om noen måte å bedømme fremtiden på, men etter fortiden. Og etter fortiden å dømme, ønsker jeg å vite hva det har vært i det britiske departementets oppførsel de siste ti årene, for å rettferdiggjøre de håpene som herrer har gledet seg over å trøste seg selv, og huset? Er det det snikende smilet som vår anmodning nylig er mottatt med? Stol ikke på det, sir; det vil være en snare for føttene. La ikke dere bli forrådt med et kyss.

Spør dere selv hvordan denne elskverdige mottakelsen av vårt begjæring stemmer overens med disse krigsforberedelsene som dekker vannet vårt og formørker landet vårt. Er flåter og hærer nødvendige for et arbeid med kjærlighet og forsoning? Har vi vist oss så lite villige til å bli forsonet at det må tilkalles kraft for å vinne tilbake vår kjærlighet? La oss ikke lure oss selv, sir. Dette er redskapene til krig og underkastelse, de siste argumentene som konger tyr til... De er ment for oss; de kan ikke være ment for andre. De blir sendt over for å binde og nagle på oss de lenkene som det britiske departementet har smidt så lenge.

Og hva har vi å motsette dem? Skal vi prøve å argumentere? Sir, vi har prøvd det de siste ti årene. Har vi noe nytt å tilby om emnet? Ingenting. Vi har holdt emnet oppe i alle lys det er i stand til; men det har vært alt forgjeves. Skal vi ty til bedrageri og ydmyk bønn? Hvilke vilkår skal vi finne som ikke allerede er utmattet? La oss ikke bedra oss selv. Sir, vi har gjort alt som kan gjøres for å avverge stormen som nå kommer. Vi har begjært; vi har påpekt; vi har bedt; vi har utstøtt oss foran tronen, og har bønnfalt dens interposisjon for å arrestere departementets og parlamentets tyranniske hender. Våre begjæringer er blitt avblåst; våre remonstrances har gitt ekstra vold og fornærmelse; våre bønn har blitt sett bort fra; og vi er blitt foraktet med forakt fra tronens fot. Forgjeves, etter disse tingene, kan vi hengi oss til det gode håpet om fred og forsoning.

Det er ikke lenger rom for håp. Hvis vi ønsker å være frie, hvis vi mener å bevare ukrenkende de uvurderlige privilegiene som vi har så lenge kjempet for, hvis vi ikke i utgangspunktet vil forlate den edle kampen som vi har vært så lenge engasjert i, og som vi har lovet oss selv aldri å forlate før den strålende gjenstanden for konkurransen vår er oppnådd, vi må kjempe! Jeg gjentar det, sir, vi må kjempe! En appell til våpen og vertenes Gud er alt som er igjen fra oss!

De forteller oss at vi er svake og ikke er i stand til å takle en så formidabel motstander. Men når skal vi være sterkere? Blir det neste uke, eller neste år? Vil det være når vi er helt avvæpnet og når en britisk vakt skal være stasjonert i hvert hus? Skal vi samle krefter ved uoppløsning og passivitet? Skal vi skaffe oss midler til effektiv motstand, ved å ligge supert på ryggen og omfavne det villfarende fantomet til håp, til våre fiender har bundet oss hånd og fot?

Sir, vi er ikke svake hvis vi bruker riktig midler som naturens Gud har satt i vår makt. Tre millioner mennesker, bevæpnet med den hellige frihetssaken, og i et slikt land som det vi besitter, er uovervinnelige av enhver styrke som vår fiende kan sende mot oss. Dessuten skal vi ikke kjempe kampene våre alene. Det er en rettferdig Gud som presiderer over nasjonenes skjebner og som vil oppdra venner for å kjempe våre kamper for oss. Kampen er ikke for de sterke alene; det er til årvåken, aktiv, modig ... Det er ingen tilbaketrekning, men i underkastelse og slaveri! Kjedene våre er smidd! Klankingen deres kan høres på slettene i Boston! Krigen er uunngåelig og la den komme! Jeg gjentar det, sir, la det komme!

Det er forgjeves, sir, å forsterke saken. Mine herrer kan gråte, Fred, Fred - men det er ingen fred. Krigen er faktisk startet! Den neste kulen som feier fra nord vil føre til ørene våre sammenstøt med rungende armer! Våre brødre er allerede i felten! Hvorfor står vi her inaktive? Hva er det herrene ønsker? Hva ville de ha? Er livet så kjær, eller fred så søt at det blir kjøpt til en pris av lenker og slaveri? Forby det, den allmektige Gud! Jeg vet ikke hvilket kurs andre kan gå; men gi meg frihet eller gi meg død! ”