Edmund Burke, den anglo-irske politikeren og en hard kritiker av den franske revolusjonen, beklager henrettelsen av Marie Antoinette, i en tale som ble gitt i slutten av 1793:

“Det er nå 16 eller 17 år siden jeg så dronningen av Frankrike, da døpheden, i Versailles. Og sikkert ikke tent på denne kulen, som hun neppe så ut til å berøre, en mer herlig visjon. Jeg så henne like over horisonten, dekorere og heie på den forhøyede sfæren hun nettopp hadde begynt å bevege seg i, glitrende som morgenstjernen full av liv og prakt og glede.

For en revolusjon og hva et hjerte må jeg ha for å tenke uten følelser om den høyden og det fallet! Lite drømte jeg, da hun la til æretitler til de med entusiastiske, fjerne, respektfulle kjærlighet, at hun noen gang skulle være forpliktet til å bære den skarpe motgiften mot skam som skjules i den brystet. Lite drømte jeg om at jeg skulle ha levd for å se slike katastrofer falt på henne, i en nasjon av galne menn, i et land med æresmenn og kavalerere! Jeg trodde 10,000 sverd må ha hoppet fra skabbene sine, for å hevne selv et blikk som truet henne med fornærmelse.

Men ridderlighetens alder er borte. Sofisters, økonomer og kalkulatorer har lyktes, og herligheten til Europa slukkes for alltid. Aldri, aldri mer, skal vi se den sjenerøse lojaliteten til rang og kjønn, den stolte underkastelsen, den verdige lydigheten, den underordnede hjertet, som holdt liv, selv i trelldom, ånden til en opphøyet frihet! Livets ubebodde nåde, det billige forsvaret av nasjoner, sykepleieren til mandig følelse og heroisk virksomhet er borte. Det er borte, den prinsipielle følsomheten, den kyskhet av æren, som følte en flekk som et sår, som inspirerte mot mens den dempet volden, som adlet det den enn rørte ved, og under hvilken vice selv mistet halvparten av sitt onde, ved å miste alt sitt grovhet. ”