Louis-Marie Fréron var en tidligere konvensjonsrepresentant som motarbeidet Robespierre og deltok i den 'hvite terror' mot tidligere jakobiner, som han beskriver her:

“En ny terror, langt mer produktiv for kriminalitet enn den de hevdet å frigjøre seg fra, spredte seg nå som en fortærende lavaflom i departementene i Midi. Marseille, verdig rival til Lyon, vanæret seg av grusomheter som naturen syker av. Fengslene, og de fra Aix, Væren, Tarascon og nesten alle kommunene i Rhône-deltaet, ble snart proppfull av fanger, de fleste av dem ble arrestert uten kostnad spesifisert på arrestordrene. Også royalismen hadde sine 'mistenkte'. Representanten og misjonen her utstedte et dekret om å arrestere alle personer som er mistenkt for terrorisme [Jacobin republikanisme]. Gud vet hvilket omfang det ga til det nådeløse aristokratiet og til privat hevn.

Det var ikke en kommune der, etter Marseilles eksempel, dolker ikke ble kastet av glede i republikanske hjerter. Overalt ble det opprørt en slags rivalisering av Furies, en konkurranse om en pris for å overgå alle de andre i massakrer. Verken alder eller kjønn ble spart. Kvinner, barn og gamle menn ble nådeløst hacket i stykker i menneskehetens navn, av kannibaler som kjempet om fragmentene. Departementet i Vaucluse utholdt de samme grusomhetene. Basses-Alpes, hvis folk er naturlig fredelige, hardtarbeidende og lovlydige, slapp ikke smitten.

Etter dette var det ikke vanskelig å begeistre folks sinn til en sinne mot noen som kunne kalles en terrorist. Bildet av farene Marseille bare på en mirakuløs måte slapp unna besatt alles tanker. Det var nødvendig på en eller annen måte å gjøre folket til kriminelle. Populært hat ble rettet mot eks-terroristene som ble holdt i Fort Jean i Marseille. Noen av folket ble med i gjengene av innleide mordere som gikk under navnet Compagnie de Jesus ['Company of Jesus'] eller Compagnie du Soleil ['Company of the Sun'].

Disse avskyelige og brutale gjerningsmennene av alle slags drap begått inntil da trengte inn i de dypeste cellene, de styrtet mot sine forsvarsløse og sultne ofre. Dolk og pistoler, bajonetter og stiletter var ikke nok - de lastet kanon med grapeshot og skjøt det blankt inn i fengselsgårdene. De kastet brennende svovel inn gjennom ventilatorene; de satte fyr på fuktig halm ved inngangene til hvelv der mange fanger ble krammet og kvelte dem i den tykke røyken. De drepte, de slaktet, de satte seg på drap. Kropper som allerede var gjennomboret tusen ganger ble kuttet og lemlestet, hjernen deres strømmet ut mot veggene. Stillheten om døden ble bare brutt av og til av mordernes brutale skrik eller ofrenes kvelesnegler. Kne dypt i blodet kunne de bare trå på lik, og de siste sukkene til mange republikanere ble pustet under føttene til representantene for folket. ”