I juli 1918 avla den sovjetiske avisen Petrograd, Izvestiia, publiserte en bolsjevikisk beretning om Venstre SR-opprøret i Moskva, som begynte med drapet på den tyske ambassadøren til Sovjetunionen:

“Den vanvittige oppveksten av de såkalte venstre SR-ene er blitt undertrykt. Rettsmyndighetene vil i løpet av de neste dagene offentliggjøre de nøyaktige fakta om dette uovertrufne eventyret og vil fastslå ansvaret [til] enkeltpersoner som deltok i det. Den politiske betydningen av hendelsene 6.-7. Juli i Moskva er imidlertid helt klar for øyeblikket. Venstre-SR-ene hadde gitt seg presset fra de borgerlige samfunnsklassene de siste ukene, og hadde gjort en mer vedvarende innsats for å trekke Russland inn i en krig med Tyskland. Disse anstrengelsene var åpenbare i sin praksis med stadig å peke på de usedvanlig harde betingelsene i Brest-traktaten, og også i oppfinnelsen og spredning av rykter og mistanker beregnet for å begeistre den populære fantasien.

De intelligente arbeiderne og bøndene innser den harde karakteren til Brest-vilkårene. Men de innser ikke mindre tydelig hvilke konsekvenser som ville følge hvis det utmattede og hvitblåste Russland igjen skulle trekkes inn i det imperialistiske slaktet. Det er av den grunn at det overveldende flertallet av arbeidere og bønder gjentatte ganger har avvist ideen om å annullere Brest-traktaten, slik kadettene, de høyre SR-ene, mensjevikene og de venstre SR-ene påkrevd.

Mangelen på deres demagogiske agitasjon til fordel for krig drev Venstre SR-er på banen til et meningsløst og uærlig eventyr. De bestemte seg for å trekke Russland inn i en krig mot arbeidernes og bøndenes vilje ved hjelp av en terrorhandling ... I det vesentlige handlet Venstre SRs 6. og 7. juli som en kamporganisasjon i tjeneste for det kontrarevolusjonære borgerskapet, for som de forberedte veien på. Under disse omstendighetene kunne Folkekommissærrådet bare ta ett kurs, nemlig innen kortest mulig tid for å undertrykke den økningen der levity, svik og provokasjon kombineres i en frastøtende helhet. De energiske tiltakene som ble tatt, ga resultater i løpet av få timer. Venstre-SR-ene ble ryddet ut fra telegrafen og andre kontorer, der de hadde jobbet i to timer ...

Etter å ha satt seg en slik oppgave som å ta beslag av statlig myndighet, hadde lederne av de venstre SR-ene tilsynelatende ganske mislyktes i å innse omfanget og betydningen av det, og å innse at det var langt utenfor deres styrke. Opprørerne begynte etter noen ubetydelige motstandsforsøk å sende ut parlementærer i alle mulige retninger, og deretter begynte en ordentlig retrett. Jakten fortsetter med full suksess. Antallet fanget utgjør allerede flere hundre. Fullstendige detaljer vil bli sendt av regjeringen til neste sesjon i den all-russiske sovjetkongressen, som vil ha det siste ordet, både om opprøret 6. og 7. juli, og om skjebnen til det såkalte partiet til Venstre SR som helhet. ”