Historiehenvisning

refererer

Referering er prosessen med å anerkjenne historikere, forfattere eller kilder du har stolt på for informasjon og bevis. Referanser er integrert i din egen skriving, enten i teksten, som fotnoter (nederst på siden) eller som sluttnoter (helt på slutten av stykket ditt).

En essensiell ferdighet

Referering brukes av akademikere og studenter på tvers av mange fag og disipliner, ikke bare historie. I de fleste høyskole- eller universitetskurs er referanse et obligatorisk krav; arbeid som sendes inn uten referanse blir enten nedskrevet, ikke bestått eller ikke vurdert.

Det er derfor viktig for elevene å lære å referere og begynne å inkorporere referanser i sin egen skriving.

Hvorfor er det så viktig å referere? Det er flere grunner, men her er tre av de mest presserende.

Referanse er bevis som validerer ditt eget argument

Et sterkt stykke historieskriving bør skrives på en sikker og overbevisende måte – men den bør også støttes av bevis. Uten støttende bevis og attribusjon, kan selv det best skrevne verket falle flatt. Et essay uten bevis og referanser høres vanligvis ut som en rekke udokumenterte påstander og meninger.

Grundig referanse til gode kilder gir tyngde og autoritet til dine egne argumenter og konklusjoner. Gode ​​referanser fungerer som en liste over eksperter som er på din side, og støtter dine ideer og konklusjoner.

Referanse er bevis på effektiv forskning

Når en historiestudent refererer grundig og effektivt, demonstrerer de også kvaliteten og dybden i forskningen deres. En dyktig lærer eller bedømmer vil se nøye på referansene dine. Det vil gi dem litt innsikt i hvor mye og intensivt du har forsket. De vil notere kildene du har funnet og brukt – og de kan holde deg ansvarlig hvis disse kildene ikke er relevante eller passende.

Referering kan også vise forløpet av forskningen din og foreslå hvordan noen kilder har formet din historiske forståelse.

Henvisning erkjenner andres arbeid

Som diskutert andre steder på Alpha History, er ikke historien hugget i stein: det er en pågående diskusjon om fortiden. Historikere starter sjelden fra bunnen av. I stedet bygger de på arbeidet til andre historikere.

Når en historiker eller historiestudent skal forske på et emne, begynner de vanligvis med en undersøkelse av sekundære kilder – det vil si andre historikeres publiserte skrifter. Referering anerkjenner og anerkjenner arbeidet til disse historikerne og bidragene de har gitt til vår historiske forståelse.

Å referere er ikke bare en høflighetshandling, det handler om å gi kreditt der det skal.

Oxford refererer

Før du refererer til ditt eget arbeid, er det første trinnet å vite hvilken form for referanse du skal bruke. Det er flere forskjellige metoder for referanse i vanlig bruk. De fleste skoler, høyskoler og fakulteter spesifiserer en foretrukket metode; du kan finne ut av dette ved å sjekke kurshåndboken din eller spørre læreren eller bedømmeren din.

To av de vanligste referansesystemene er oppkalt etter fremtredende universiteter: Oxford (Storbritannia) og Harvard (USA). Oxford-metoden er også kjent som 'dokumentarnotereferanse' eller ganske enkelt 'fotnotering'.

Hovedtrekket ved Oxford-referanser er bruken av fotnoter nederst på hver side. Der en del av teksten din bruker sitater, ideer eller informasjon fra en annen kilde, et lite hevet nummer (som dette1) blir lagt til på halen av setningen, setningen eller avsnittet. Hvis du har brukt mer enn én kilde, kan du bruke flere oppskriftsnumre (som dette1,2). Hvert av disse overskriften tallene refererer til en nummerert sitasjon nederst på siden, for eksempel:

1. Jones, S., Oxford Referencing for Beginners, Academic Books: London, 2002, p.12.
2. Smith, W., Refererer til den enkle måten, Columbia Books: New York, 2007, s.33.

De fleste avanserte tekstbehandlingsprogrammer, som Microsoft Word og sider, inneholder automatiske funksjoner for fotnoter fra Oxford. De lar deg sette inn fotnoter uten å måtte omorganisere eller formatere siden din. Sjekk "Hjelp"-funksjonen i programvaren for informasjon om hvordan du gjør dette.

Når du legger til fotnoter, vær oppmerksom på at Oxford-systemet krever at de er organisert og formatert på en bestemt måte. Følgende lenker inneholder eksempler på Oxford-fotnoter for bestemte typer kilder:

bøker

Bøker med én forfatter bør henvises slik: Forfatterens etternavn, fornavn eller initial, Tittel på boka [Kursivert]. Publiseringssted: Forlagets navn, År, Sidetall.

f.eks. Brown, Alexander, Nazi-tysklands historie. London: Brown Books, 1975, s.94.

Bøker med to eller flere forfattere kan refereres til ved å liste opp alle forfattere. Hvis dette er for langt eller uhåndterlig kan du liste opp den første eller hovedforfatteren, etterfulgt av den latinske forkortelsen et al ("og andre"). Forfatterens etternavn og fornavn, et al, Tittel på boka [Kursivert]. Publiseringssted: Utgiver, År, Sidetall.

f.eks. Brown, Alexander et al. Den komplette historien til Nazi-Tyskland. London: Brown Books, 1975, s.211.

Noen bøker, for eksempel kildebøker eller sammenstillinger, har en redaktør i stedet for en forfatter. I dette tilfellet, referanse ved å bruke: Editors etternavn og fornavn (red.) Tittel på boka [Kursivert]. Publiseringssted: Utgiver, År, Sidetall.

f.eks. "Brown, Alexander (red.) Encylopedia of Nazi Germany. London: Brown Books, 1976, s.60.

Tidsskrifter og magasiner

For artikler om tidsskrifter eller magasiner ”] For artikler i akademiske tidsskrifter eller publiserte magasiner, bruk følgende format: Forfatterens etternavn, fornavn,“ Artikkelens navn ”[i anførselstegn] i Tittel på publikasjonen [kursiv], volumnummer (hvis aktuelt), utgavenummer [hvis aktuelt], dato, sidetall.

f.eks. Brown, Alexander, "Hitlers oppgang til makten" i Tysk historie månedlig, vol. 9. Nei. 3, juni 1977, s.544.

For en leksikonoppføring ”] For å referere fra en leksikonoppføring eller artikkel, bruk:“ Artikkelens tittel ”[i anførselstegn] i Tittel på leksikon [kursiv], utgave. Publiseringssted: Utgiver, År. Volumnummer, sidetall.

f.eks. "American Revolution" i Encyclopedia Britannica. 42nd utgave. Chicago: Encyclopedia Britannica, 1991. vol. 1, s.98.

Aviser

Når journalisten eller forfatteren er navngitt i en strek, bruk: Forfatternavn, "Artikkeloverskrift" [i anførselstegn], Navnet på avisen [kursiv], publiseringsdato, sidenummer.

f.eks. R. Smith, "Adolf Hitler utnevnt til kansler", New York Gazette, Januar 31st 1933, s.4.

Hvis forfatteren ikke er oppkalt, bruk som ovenfor, men utelat forfatteren: "Article headline", Navnet på avisen, Dato for publisering, Sidetall.

f.eks. “Krigserklæring”, San Diego Tribune, Desember 8. 1941, s.1.

Nettsider

For nettsteder der forfatteren ikke er sitert eller endelig kjent, bruk: “Sidens navn eller tittel” [i anførselstegn], URL-adresse, publiseringsår [hvis kjent], (åpnet Dato for siste tilgang).

f.eks. "Bastillens fall", https://www.frenchrevolutionfacts.org, 2013 (åpnet 3. mars 2014).

For et nettsted der forfatteren er kjent, bruk metoden ovenfor, men gå foran forfatterens (eller forfatterens) detaljer: Forfatternavn (er), “Sidenavn eller tittel” [i anførselstegn] på Navn på nettstedet [kursiv], URL-adresse, publiseringsår [hvis kjent], tilgang [dato for siste tilgang].

f.eks. J. Llewellyn og S. Thompson, "Historie refererer" kl Alfahistorie, https://alphahistory.com/history-referencing/, 2019, åpnet 1. oktober 2023.

Ved hjelp av ibid, op. cit. og lok. cit. 

Ibid., op. cit. og lok. cit. er tre latinske forkortelser som ofte vises i Oxford-referanser. De lar deg referere til den samme kilden flere ganger, uten å trenge en fullstendig sitering for hver referanse. Dette kan være uvurderlig når du skriver et stykke som fokuserer intenst på en kilde, for eksempel en bokanmeldelse. Bare vær forsiktig så du forstår betydningen av hver forkortelse, da de kan være forvirrende og ofte brukes feil.

Ibid. (forkortelse for latin ibid, som betyr "funnet på samme sted") brukes der en referanse til en kilde umiddelbart følger en referanse til samme kilde. ibid. må skrives eller skrives i kursiv og følges av en periode. Ibid. kan brukes alene (hvis referansen er fra samme side) eller den kan brukes med et annet sidetall. For eksempel:

1. Brown, Alexander, Nazi-tysklands historie. London: Brown Books, 1975, s.94.
2. ibid.
3. ibid. s.156.

I dette tilfellet refererer både første og andre sitater til side 94 i Browns bok, mens det tredje sitatet refererer til side 156 i Browns bok.

Op. cit.."]Op. cit.. (forkortelse for latin opererer citato, som betyr "sitert arbeid") brukes til å referere til et verk som allerede er sitert i fotnoter. Samtidig som ibid. refererer til den umiddelbart foregående sitasjonen, op. cit. refererer til et tidligere sitat. Den skal brukes etter forfatterens etternavn. Som ibid., op. cit. skal være kursiv og inneholde to perioder. For eksempel:

1. Brown, Alexander, Nazi-tysklands historie. London: Brown Books, 1975, s.22.
2. Hvit, John, Nazi-Tyskland i fokus. New York: Impress Books, 1992, p.104.
3. Brun, op. cit., p.81.

I dette tilfellet refererer det første sitatet til side 22 i Browns bok, mens det tredje sitatet refererer til side 81 i samme bok.

Loc. cit. (forkortelse for loco sitert, som betyr "plassert i sitert verk") refererer til den samme siden i en tidligere referanse. Den kan brukes alene (for å referere til forrige sitering) eller med forfatterens etternavn (for å referere til et tidligere sitat). For eksempel:

1. Brown, Alexander, Nazi-tysklands historie. London: Brown Books, 1975, s.103.
2. Loc. cit.
3. Hvit, John, Nazi-Tyskland i fokus. New York: Impress Books, 1992, p.221.
4. Brun, lok. cit.

I dette tilfellet refererer de første, andre og fjerde sitatene til side 103 i Browns bok.

Harvard refererer

Harvard-metoden for å referere bruker sitater i tekst i stedet for hevet skriftnummerering. I Harvard-systemet legges referanser til i parentes i teksten, umiddelbart etter det aktuelle utsagnet eller sitatet.

Harvard-referanser er vanligvis veldig korte, og viser bare forfatterens etternavn og publiseringsdatoen. Noen ganger legges det til et sidetall når det refereres til et spesifikt sitat eller informasjon. Hvis forfatterens etternavn allerede er nevnt i teksten din, trenger det ikke stå innenfor parentes. Fulle sitater for hver referanse blir deretter lagt til en referanseliste, på slutten av teksten.

Dette avsnittet inneholder tre eksempler på hvordan Harvard-sitater kan brukes. Merk: de er dummy-referanser og refererer ikke til faktiske kilder:

Historikere er uenige om autoritetsnivået Hitler utøvde både i parti og stat. Noen antyder Hitlers image som en totalitær hjernehjerne var arbeidet med en propagandakampanje som stammer fra begynnelsen av 1920-tallet (Smith, 2002). I følge Brown (2007) var Hitlers manglende evne til å beherske SA bevis på hans begrensede autoritet innen NSDAP. En historiker beskriver naziledernes makt som "mye mer offentlig myte enn partirealitet" (White, 1995, s.188).

Som du kan se, er Harvard-metoden ganske fleksibel. Den kan brukes til å referere til en historikers argumentasjon eller sammendrag, omskrevet informasjon eller et direkte sitat.

Harvard-referanser bør alltid avsluttes med en referanseliste som inneholder fullstendige sitater for alle kilder som refereres til i arbeidet ditt. I en Harvard-referanseliste er sitatene oppført alfabetisk, ikke i den rekkefølgen de vises i teksten din. Harvard-siteringer bør bruke et lignende format som Oxford-siteringer (se ovenfor).

Informasjon om sitering
Tittel: 'Historiereferanse'
Forfattere: Jennifer Llewellyn, Steve Thompson
Utgiver: Alfahistorie
URL: https://alphahistory.com/history-referencing/
Dato publisert: September 8, 2019
Dato tilgjengelig: Mars 28, 2024
Copyright: Innholdet på denne siden kan ikke publiseres uten vår uttrykkelige tillatelse. For mer informasjon om bruk, se vår Vilkår for bruk.