Tre dager før innvielsen av John F. Kennedy, avtroppende USAs president Dwight Eisenhower holdt avskjedstalen til det amerikanske folket. I fjernsyn advarte Eisenhower mot farene ved et voksende "militærindustrielt kompleks" mens han uttrykte håp om fred og nedrustning:

“God kveld, mine amerikanere ...

Tre dager fra nå, etter et halvt århundre i tjeneste for vårt land, skal jeg fastsette ansvarsoppgavene, da presidentenes autoritet i tradisjonell og høytidelig seremoni har min etterfølger. Denne kvelden kommer jeg til deg med en melding om permisjon og farvel, og for å dele noen siste tanker med deg, mine landsmenn ...

Vi står nå ti år forbi midtpunktet i et århundre som har vært vitne til fire store kriger blant store nasjoner. Tre av disse involverte vårt eget land. Til tross for disse holocausts er Amerika i dag den sterkeste, den mest innflytelsesrike og mest produktive nasjonen i verden. Vi er forståelig nok stolte av denne overlegenheten, men vi innser likevel at USAs ledelse og prestisje ikke bare er avhengig av vår uovertruffen materielle fremgang, rikdom og militære styrke, men av hvordan vi bruker vår makt i verdensfredens og menneskelig forbedrings interesse.

Gjennom hele Amerikas eventyr i fri regjering har våre grunnleggende formål vært å opprettholde freden, å fremme fremgang i menneskelig prestasjon og å styrke frihet, verdighet og integritet blant folk og blant nasjoner. Å streve for mindre ville være uverdig for et fritt og religiøst folk. Enhver feil som kan spores til arroganse, eller vår manglende forståelse eller vår villighet til å ofre, vil påføre oss alvorlig vondt, både hjemme og i utlandet ...

Trusler, nye i art eller grad, oppstår stadig. Av disse nevner jeg bare to.

Et viktig element for å beholde freden er vår militære etablering. Våre armer må være mektige, klare for øyeblikkelig handling, slik at ingen potensiell aggressor kan bli fristet til å risikere sin egen ødeleggelse. Vår militære organisasjon har i dag lite forhold til den som er kjent for noen av mine forgjengerne i fredstid, eller, faktisk, av de kjempende mennene fra andre verdenskrig eller Korea.

Inntil den siste av våre verdenskonflikter hadde USA ingen våpenindustri. Amerikanske produsenter av ploger kunne også med tid og etter behov lage sverd. Men vi kan ikke lenger risikere nødimprovisasjon av nasjonalt forsvar. Vi har blitt tvunget til å skape en permanent våpenindustri med store proporsjoner. I tillegg er tre og en halv million menn og kvinner direkte engasjert i forsvarsetaten. Vi bruker årlig på militær sikkerhet mer enn nettoinntekten til alle USAs selskaper.

Nå er denne sammenhengen mellom en enorm militæretablering og en stor våpenindustri ny i den amerikanske opplevelsen. Den totale innflytelsen - økonomisk, politisk, til og med åndelig - merkes i hver by, hvert statshus, hvert kontor for den føderale regjeringen. Vi erkjenner det tvingende behovet for denne utviklingen. Likevel må vi ikke unnlate å forstå dens alvorlige implikasjoner. Slit, ressurser og levebrød er involvert. Så er selve strukturen i samfunnet vårt.

I regjeringsrådene må vi beskytte oss mot anskaffelse av uberettiget innflytelse, enten det er søkt eller usøkt, av det militærindustrielle komplekset. Potensialet for den katastrofale økningen av feilplassert makt eksisterer og vil vedvare. Vi må aldri la vekten av denne kombinasjonen sette våre friheter eller demokratiske prosesser i fare. Vi skal ikke ta noe for gitt. Bare en våken og kunnskapsrik statsborger kan tvinge riktig innblanding av det enorme industrielle og militære forsvarsmaskineriet med våre fredelige metoder og mål, slik at sikkerhet og frihet kan blomstre sammen ...

Nedrustning, med gjensidig ære og selvtillit, er et fortsatt imperativ. Sammen må vi lære å komponere forskjeller, ikke med armer, men med intellekt og anstendig formål. Fordi dette behovet er så skarpt og tydelig, innrømmer jeg at jeg legger mitt offisielle ansvar på dette feltet med en klar følelse av skuffelse. Som en som har vært vitne til redselen og den vedvarende tristheten i krig, som en som vet at en annen krig fullstendig kan ødelegge denne sivilisasjonen som har blitt bygget så sakte og smertefullt gjennom tusenvis av år, ønsker jeg at jeg kunne si i kveld at en varig fred er i sikte.

Heldigvis kan jeg si at krig er unngått. Det er gjort jevn fremgang mot vårt endelige mål. Men så mye gjenstår å gjøre. Som privat borger vil jeg aldri slutte å gjøre så lite jeg kan for å hjelpe verden fremover på den veien ...

Nå, på fredag ​​middag, skal jeg bli privat borger. Jeg er stolt av å gjøre det. Jeg ser frem til det. Takk og god natt."