Tidligere hærkommandør general Paul von Ludendorff avgav denne uttalelsen i 1922, og ber det tyske folket om å forberede seg på en annen krig:

”Internasjonalistisk, pasifistisk, nederlagstankegang dominerer fremdeles i Tyskland i dag, selv om verden rundt oss bustes med våpen, høres krigsrop og tilskuer hat mot oss. Det er åpenbart at de nåværende verdensmaktene bare holder pusten før de fornyer kampene imellom dem og igjen undertrykker de svakere. Clemenceau beskrev selv Versailles utpressing som en fortsettelse av krigen.

Det er det våre fiender vil ha, akkurat som før 1914. Vår tenkning hindrer oss i å se tydelig hvordan verden virkelig ser ut og hindrer oss i å gjenkjenne hva vi må gjøre hjemme og i utlandet.

Følgende oversikt er ment å bidra til klarhet og hjelpe oss med å skaffe oss den politiske utdannelsen som store deler av publikum fra andre nasjoner har. Inntil dette skjer, vil mye arbeid for fedrelandet være forgjeves. Ledere som strever for det beste for det tyske folket, vil ikke finne noe svar i massene, og jo mer de må stole på dem, jo ​​mindre reell makt vil de faktisk kunne utøve.

Vi må lære at vi lever i en krigslignende periode, og at krig, for individet så vel som staten, vil forbli et naturlig fenomen, en som også er forankret i verdens guddommelige orden:

“Hvert menneskeliv er en krig i miniatyr. Innenfor stater kjemper partene for makt mot hverandre, akkurat som nasjoner gjør i verden. Det skal alltid være slik. Det er naturloven. Opplysning og høyere menneskelig moral kan bedre kampen for makt og bruk av makt, men aldri eliminere dem. Det er i strid med menneskets natur og til slutt naturen selv. Naturen er kamp! Hvis den adelige og den gode ikke er seirende, trekker den ugyldige fremover og tvinger den adelige, hvis den ikke skal lide nederlag, å forsvare seg selv gjennom kamp og styrke. Den edle kan bare overleve når den er sterk. ” Dette skrev jeg i mine krigsminner.

Hvis vi skal sette oss på dette grunnlaget i vår kampverden, må vi en gang for alle avvise setningene som våre fiender og demokrater av alle striper har forkynt for oss, setninger som evig fred, nedrustning og forsoning av menneskeheten - som om styrken av disse Guds verdensordenen kunne bli omgjort, menneskets tosidige natur blir mestret, og alle verdslig gods blir satt til side til fordel for åndelige verdier alene.

Å føre en frigjøringskrig for tiden er ikke mulig for oss. Ingen vet dette bedre enn jeg, som selv har ført krig og gjort alt for å forhindre Tysklands forsvarsløshet. Vår forsvarsløshet før våre fienders voldelige handlinger skylder vi den fryktelige katastrofen i Versailles. Skrekk overvinner meg når jeg tenker på det.

Denne innsikten tilhører den tyske befolkningens politiske utdannelse like sikkert som kunnskapen om at krig vil forbli det ultimate, det eneste avgjørende, virkemiddel. Denne tankegangen, supplert med en mannlig entusiasme for krig, kan ikke det tyske folket forbyr av Entente, selv om den ønsker å ta den fra oss. Det er grunnlaget for å forstå noe politisk, grunnlaget for vår fremtid, til og med og spesielt for den slaveri nasjonen av tyskerne. Forutsetningen er at [Tyskland] ønsker å vinne tilbake sin autonomi, sin frihet, sin velferd og sine utviklingsmuligheter; og det motstår fiendenes intensjon om å la oss trekke oss til evig tid for nedbrytning, for å la oss bli rammet fra verdenshistoriens scene, mens de på sin vanlige måte baserer politikk på makt, vold og krig.

Til denne første byggesteinen i vår politiske utdannelse må det legges til andre. Hver tysker må forstå konturene av den virkelige krigen slik at han aldri igjen, som han var i verdenskrig, ble overveldet av dens enorme styrke. Han må måle styrken i henhold til kravene som gir krig, uansett hvilken form den antar.

Når vi er tydelige med målene våre og hvilke krav som passer for deres realisering, kan vi komme i gang. I forgrunnen må det være på plass en politikk for gjenoppbygging, sikring og konsolidering av staten og fornyelse av Nasjonens styrke og ånd. Slike tiltak krever målrettet samling av alle kreftene som er nødvendige for selvhevdingen av staten: det vil si den tyske nasjonens ubøyelige front i alle dens regioner og kall, samlet i dyp kristen tro, glødende med kjærlighet til fedrelandet og beredskap for å ofre til det, og i en optimisme båret av bevissthet om styrke, begjær og plikt - en samlet front som hæren opprettet av Hohenzollern-prinsene - selv om våpenfri!

Akkurat som med den tyske hæren under verdenskrig, må denne enhetsfronten være uten klassekonflikt, konflikter mellom borgerskapet og proletariatet, mellom by og landsbygd eller noen av de andre mange konflikter og forskjeller som svekker den tyske nasjonen, som f.eks. mistillit til hverandre.

Innenfor dets rekker må det avgjøres helt hvem som skal gjøre sin plikt i å bekjempe fienden, mens fortjeneste på hjemmefronten vil bli ofret. Gjerne må frontsoldatene tildeles førsteplass i enhetsfronten, til minne om hvilken tjeneste de yter [i krigen] og hva som gikk tapt gjennom revolusjonen [i 1918].

Vi trenger en nasjonal økonomi uten tvang og uten begrensninger på eiendomsbesittelse, som hos arbeidsgivere bare ser arbeidstakere i tjeneste for det tyske folket og den tyske staten, og som gir alle ansatte rett til å arbeide og tjene penger.