Adolf Hitlersitt første kabinett møttes i februar 1933. Under dette møtet diskuterte og oppsummerte regjeringsministrene utgiftspolitikken:

“Reichs transportminister foreslo at 2.5 millioner riksmarker skulle bevilges i budsjettet til transportdepartementet for 1933 som en første rate for bygging av et reservoar på Malapane [elven] nær Turawa. Reichs finansminister svarte at det ville være veldig vanskelig for Reich Cabinet å bestemme på dette tidspunktet om godkjenning av disse midlene ville være berettiget ut fra det totale budsjettets synspunkt.

Rikskansleren uttalte at når man vurderte anmodningen fra transportministeren, måtte en annen avgjørende vurdering tas i betraktning. Tyskland forhandlet nå med fremmede land om hennes militære likestilling.

Anerkjennelsen av en teoretisk likestilling av rettigheter ville helt sikkert følge i den nærmeste fremtiden. Men Tyskland kunne ikke nøye seg med det.

Denne teoretiske anerkjennelsen må følges av praktisk likestilling av rettigheter, dvs. tysk opprustning. Verden, spesielt Frankrike, var helt forberedt på tysk opprustning og så på den som en selvfølge. De neste fem årene i Tyskland måtte vies til å gjøre det tyske folket i stand til å bære våpen igjen. Hvert offentlig sponset tiltak for å skape sysselsetting måtte vurderes fra synspunktet på om det var nødvendig med tanke på å gjøre det tyske folket i stand til å bære våpen for militærtjeneste. Dette måtte være den dominerende tanken, alltid og overalt.

Reichs arbeidsminister støttet disse uttalelsene fra rikskansleren, men sa at i tillegg til de rent militære oppgavene, var det også annet økonomisk verdifullt arbeid som ikke burde overses.

Reichs transportminister påpekte at utvikling av tyske vannveier også var en militær nødvendighet. I en nødsituasjon måtte hele det tyske trafikksystemet være i orden, og dette inkluderte driften av vannveiene.

Rikskommisjonæren for luft følte at han på den annen side måtte understreke at forbedringen av det tyske motorveisystemet var enda viktigere. Reichswehr-ministeren uttrykte synspunktet om at det i første omgang måtte vurderes hærens umiddelbare behov. Den tyske hæren ble avvæpnet i en slik grad at det aller viktigste var å gi det materielle grunnlaget for bevæpning. Først etter at nødutrustningen var fullført, ville det være mulig å takle større oppgaver.

Rikskansleren understreket igjen at i de neste 4-5 årene må hovedprinsippet være: alt for de væpnede styrkene. Tysklands posisjon i verden var avgjørende avhengig av posisjonen til de tyske væpnede styrkene. Den tyske økonomiens posisjon i verden var også avhengig av det.

Reichskabinettet bestemte seg for først å få samlet budsjett for 1933 for deretter å undersøke hva som kunne gjøres spesielt for væpnede styrker, og til slutt for å se hvilke midler som var igjen til utvikling av vannveiene, spesielt for å bygge et reservoar Øvre Schlesien, nå under diskusjon. ”