Et utdrag fra en regjeringsrapport om tilstanden og stemningen til industriarbeidere i Nazi-Tyskland:

“Blant industriarbeidere er det mange som ikke gir noe for suksessene med Hitler-systemet og bare har hån og forakt for hele showet. Andre sier imidlertid: 'Vel, det er mange ting Adolf ikke vet om seg selv og som han ikke vil ha'. Men man er aldri helt sikker på dem om de mener det på alvor eller bare vil beskytte ryggen.

Naturligvis er det også mange som har blitt upolitiske. Spesielt er et stort antall fagarbeidere som var arbeidsledige i lang tid ikke entusiastiske nazister. De klager ofte over at de tjener mye mindre nå enn i si 1929, men på slutten av dagen sier de alltid: 'Det er det samme for oss; i det minste har vi arbeid '.

Jo lenger man går ned i de fattigere seksjonene, jo mer motstand er det. Men selv nå - selv om de vet at det er mangel på arbeidskraft - er de alle redde for å miste jobben. Årene med arbeidsledighet er ikke glemt.

De som fremdeles er nazister i anlegget er dempet. Man har følelsen av at mange av dem bare blir i partiet for å få et lettere liv. Hvis det oppstår diskusjoner, gir de seg vanligvis eller blir ikke involvert. De bruker ikke noe sjargong som brukes på møtene sine. Fakta snakker tydelig nok for seg selv. Det faktum at ens lønn kontinuerlig kjøper mindre og mindre, og at slavekjøringen blir verre og verre hver dag, kan ikke den 'eldste fighter' nekte. Spesielt de 'gamle krigerne' har for det meste fått nok av Det tredje riket. Men det er fremdeles en annen sak når det gjelder funksjonærer. Blant dem lager de som har kommet opp i verden gjennom partiet mye av deres dekorasjoner og titler.

Stemningen i plantene er depresjon. Det er sant at selv i gamle dager var det ikke noe moro og ble ansett av mange som et nødvendig onde. Men i de dager hadde man en følelse: Hvis du ikke liker noe, kan du få det av brystet ditt ærlig og offentlig. Kanskje det vil bli gjort noe med det; i alle fall vil det være en lettelse. Nå går man inn i anlegget med et tungt hjerte fordi man alltid er redd for å si et ord for mange og lande seg selv på et sted. Det er en mørk sky over hele livet.

Man gleder seg til og med mindre til å komme hjem enn i gamle dager fordi det ikke lenger er noe avslappet kameratskap med venner og naboer. Før pleide man alltid å møte likesinnede i arbeiderne, idretts- og utdanningsforeninger, for et parti sjakk eller i Folkets hus. Nå forlater man fabrikken, løper noen ærend, går hjem, leser overskriftene i avisen og legger seg, og neste morgen begynner den samme monotone syklusen igjen.

De som har sin 'plikt' til å utføre enten i SS, SA, parti eller velferd, har det enda verre. De må slave bort om kvelden også og stønne mye, spesielt hvis de har gjort tungt fysisk arbeid på dagtid. De fleste av dem vil gjerne gi opp innleggene sine. Men de mangler mot til å gjøre det. ”