Fra Weimar-demokrati til nazi-diktatur

nazi-diktatur

Overgangen fra Weimar-demokrati til nazidiktatur kom raskere enn noen kunne ha forutsett. Da Hitler ble utnevnt til kansler 30. januar 1933, var hans grep om makten ikke sterkere enn noen av de 14 mennene som tidligere hadde fylt kontoret. NSDAP manglet absolutt flertall i Riksdagen og hadde faktisk mistet 34 seter i valget i november 1932. Bare tre av de tolv mennene i Hitlers kabinett, inkludert Hitler selv, var NSDAP-medlemmer. Hindenburg beholdt den konstitusjonelle myndigheten til å erstatte Hitler når som helst. Og mens Hitler hadde mektige støttespillere i militæret, media og storvirksomheten, hadde han også mange kritikere som fordømte utnevnelsen hans som en travesti mot demokratiet. Til tross for disse tilsynelatende svakhetene, hadde Hitler i løpet av bare noen få uker sementert seg ved makten, revet de siste restene av Weimar-republikanismen og lagt grunnlaget for absolutt diktatur.

Katalysatoren for denne radikale utvidelsen av nazistenes makt var en destruktiv brann i Riksdagen bygning i Berlin. Rundt klokken 9 den 27. februar 1933 oppdaget noen en av bygningens ganger i brann. Byens brannvesen hadde brannen under kontroll i løpet av to timer, men ikke før den hadde sløyd bygget. Tegnene på brannstiftelse var tydelige: brannfarlig materiale var spredt rundt i bygningen og en slags kjemisk akselerator hadde blitt spredt på tepper. Nøyaktig hvem som var ansvarlig er fortsatt et av historiens store mysterier. Berlin-politiet fant Marinus van der Lubbe, en enfoldig nederlender, kroket halvnaken på baksiden av bygningen og med brennbart materiale og branntennere i sine eiendeler. Han var nesten den ideelle mistenkte, og hadde tilknytning til den kommunistiske undergrunnen og en kriminalitetsregister for brannstiftelse. Van der Lubbe tilsto senere overfor politiet, om enn under tortur. Likevel var det betydelige bevis på at van der Lubbe hadde bistand, enten fra NSDAP-agenter eller andre kommunister.

Uavhengig av hvem som hadde skylden, tok Hitler tak i Riksdagen ild som et middel til å utvide sin makt. Hitler og visekansler Franz von Papen ankom stedet mens brannen ble slukket; der møtte de NSDAP-maktmegleren Hermann Göring, som fulminerte om at det var et kommunistisk komplott, muligens utløseren for en kommunistisk revolusjon. Hitler sa til von Papen: «Dette er et gudgitt signal, herr visekansler». Dagen etter erklærte kansleren unntakstilstand og ba president Hindenburg om å påberope seg artikkel 48 i Weimar-grunnloven, som tillot presidenten å styre ved dekret hvis offentlig sikkerhet eller orden var truet. Hitler og hans ministre utarbeidet Verordnung des Reichsprasidenten zum Schutz von Volk und Staat ('Presidentordre for beskyttelse av mennesker og stat'), bedre kjent som Riksdagen Brannvedtak:

Artiklene 114, 115, 117, 118, 123, 124 og 153 i det tyske rikets grunnlov er suspendert inntil videre. Det er derfor tillatt å begrense rettighetene til personlig frihet, meningsfrihet, inkludert pressefriheten, friheten til å organisere og samles, personvernet til post-, telegrafisk og telefonisk kommunikasjon. Påbud om husransaking, pålegg om inndragning samt restriksjoner på eiendom, er også tillatt utover de rettslige rammer ellers foreskrevet.

Dette dekretet ble formulert så bredt at det tillot nazistene å definere sine egne juridiske grenser. Hitler og hans ministre kunne marginalisere politiske motstandere ved å pålegge pressen restriksjoner, forby politiske møter og marsjer og avlytte kommunikasjon. Det juridiske konseptet med habeas corpus ble suspendert, slik at mistenkte terrorister kunne holdes tilbake uten tiltale på ubestemt tid.

Men Riksdagen Brannvedtaket var bare et midlertidig tiltak. Fire uker senere, 23. mars, introduserte nazistene enabling Act i Riksdagen. Dette korte lovforslaget, som inneholdt fem artikler, tillot Hitler å styre uten å konsultere eller søke støtte fra Riksdagen. Kansleren og hans ministre kunne styre ved dekret, omgå grunnloven, vedta lovgivning og bestemme utenrikspolitikk, alt uten lovgiver. Denne nye loven ble presentert som et femårig nødstiltak, som skulle utløpe 1. april 1937. Dagen før Riksdagen stemte over bemyndigelsesloven, dukket Hitler opp i forsamlingen og holdt en lidenskapelig tale, og lovet å utrydde bråkmakere, men også å opprettholde tyske kristne verdier. Loven ble vedtatt 444-94, og fikk dermed to-tredjedels margin som kreves. Men NSDAP hadde minimert motstanden: den inngikk en avtale med Senterpartiet, og arresterte eller skremte deretter dusinvis av SPD- og KPD-representanter, og hindret dem i å stemme.

Observatører i og utenfor Tyskland anerkjente Riksdagen Brannvedtak og aktiveringsloven som et opportunistisk grep for total makt. I Storbritannia skildret en tegneserie Hitler som Nero, med Hindenburg som hvisket inn i øret hans: “Dette er en himmelutsendt mulighet min gutt. Hvis du ikke kan være en diktator nå, vil du aldri gjøre det ”.

1. I slutten av februar 1933 brøt det ut en brann i Riksdagen bygning i Berlin, sløye interiøret.
2. Brannen ble fordømt av ledende nazister som et verk av kommunister, muligens for å utløse en revolusjon.
3. Hitler overbeviste Hindenburg om å utstede et presidentdekret som ga ham omfattende nødmakter.
4. Dette ble fulgt i mars av bemyndigelsesloven, som ga nazistene diktatorisk kontroll i en femårsperiode.
5. Loven vedtok Riksdagen 444-94, på grunn av antikommunistisk paranoia, avtaleinngåelse og SA-skremsel.


© Alpha History 2014. Innhold på denne siden kan ikke publiseres eller distribueres uten tillatelse. For mer informasjon, vennligst se vår Vilkår for bruk.
Denne siden ble skrevet av Jennifer Llewellyn, Jim Southey og Steve Thompson. For å referere til denne siden, bruk følgende sitasjon:
J. Llewellyn et al, "From Weimar democracy to Nazi dictaturship", Alpha History, 2014, åpnet [dagens dato], http://alphahistory.com/weimarrepublic/towards-a-nazi-dictatorship/.