Den 19. 7. 1914 møttes Ministerrådet for Østerrike-Ungarn i Wien for å formulere et svar på attentatet mot Franz Ferdinand. Følgende dokument er en kort oppsummering av referatet fra dette møtet:

Ministerrådet er innkalt for å gi råd om tiltakene som skal brukes til å reformere de onde interne politiske forholdene i Bosnia og Hercegovina, som vist på den katastrofale hendelsen i Sarajevo. Etter presidentens mening var det forskjellige interne tiltak tilgjengelige i Bosnia ... for å takle den kritiske situasjonen. Men først og fremst må de bestemme seg for om ikke øyeblikket hadde kommet for å redusere Serbia til permanent inoffensivitet ved en demonstrasjon av [østerriksk] makt.

Et slikt avgjørende slag kunne ikke utdeles uten tidligere diplomatisk forberedelse; følgelig hadde han henvendt seg til den tyske regjeringen. Samtaler i Berlin hadde ført til et meget tilfredsstillende resultat; både Kaiser Wilhelm og [kansler] von Bethmann Hollweg forsikret på det sterkeste Tysklands ubetingede støtte i tilfelle fiendtligheter med Serbia ...

Den ungarske premieren var enig i at resultatene av våre undersøkelser og tonen i den serbiske pressen i løpet av de siste dagene hadde satt en vesentlig ny hudfarge på begivenhetene, og understreket at han selv holdt muligheten for krigslignende handling mot Serbia for å være mer åpenbar enn han hadde trodd i perioden umiddelbart etter handlingen i Sarajevo. Men han ville aldri gi sitt samtykke til et overraskende angrep på Serbia uten tidligere diplomatisk handling ... hvis det var gjort, ville hans posisjon i Europas øyne være ekstremt dårlig, og etter all sannsynlighet måtte vi regne med fiendskapen til hele Balkan ...

Det var helt nødvendig at vi skulle formulere krav mot Serbia og bare sende et ultimatum i tilfelle Serbia ikke klarte å tilfredsstille dem. Disse kravene må utvilsomt være harde, men de skal ikke være umulige å oppfylle. Skulle Serbia godta dem, burde vi kunne sitere en blendende diplomatisk seier, og vår prestisje på Balkan ville bli hevet. Hvis våre krav ikke ble akseptert, ville han selv være for krigslignende handlinger. Selv på dette tidspunktet syntes han det var viktig å legge vekt på at målet med en slik handling burde være reduksjonen av Serbia, men ikke hennes fullstendige tilintetgjørelse ...

Det var ikke Tysklands sted å bedømme om vi nå skulle slå et slag mot Serbia eller ikke. Personlig var han av den oppfatning at det ikke var absolutt nødvendig å gå i krig for øyeblikket ... til tross for krisen i Bosnia, ville han ikke gjøre opp sin mening ubetinget for krig ...

[Presidenten svarte at] i løpet av de siste dagene hadde hele situasjonen fått en materiell ny hudfarge og det var opprettet en psykologisk situasjon, som etter hans mening førte ubetinget til et problem med våpen med Serbia ... Hvordan begynte konflikten var et detaljspørsmål ...

Det ville være ønskelig fra et militært synspunkt om mobilisering kunne utføres med en gang, og i hemmelighet, og innkalling til Serbia først etter at mobilisering var fullført. Dette ville også være bra med tanke på de russiske styrkene, så akkurat på denne tiden var de russiske grensestyrker ikke på full styrke på grunn av høsttiden ...

En diskusjon fulgte om punktene som skal inkluderes i kravene som skal stilles i notatet til Serbia. Ministerrådet tok ingen bestemt beslutning om disse punktene; forslag ble ganske enkelt laget med tanke på å få en ide om hvilke krav som kan stilles ...

Etter at det var blitt utarbeidet en kommunikasjon for pressen, avslutter presidenten møtet.