I 1914 skrev den tyske militærforfatteren General Friedrich von Bernhardi om en forestående krig. I dette utdraget beskriver han det urolige anglo-tyske forholdet:
England har nylig assosiert seg med den fransk-russiske alliansen. Hun har laget en ordning i Asia med Russland der de to partenes innflytelsessfærer avgrenses, mens hun med Frankrike har kommet til enighet i den klare intensjonen om å undertrykke Tyskland under alle omstendigheter, om nødvendig med våpenmakt ...
Denne politikken i England er, etter overfladisk undersøkelse, ikke veldig forståelig. Selvfølgelig har tyske næringer og handel i det siste gjort fantastiske fremskritt, og den tyske marinen vokser til en styrke som krever respekt. Vi er absolutt en hindring for planene som England forfølger i det asiatiske Tyrkia og Sentral-Afrika. Dette kan godt være usmakelig for engelsk fra økonomiske så vel som politiske og militære aspekter. men på den annen side er den amerikanske konkurransen innen kommersiell politikk langt strengere enn den tyske ... Likevel, til tross for alle disse betraktningene, er engelskenes fiendtlighet primært rettet mot oss.
Fiendtligheten mot Tyskland er også tilstrekkelig tydelig i andre saker. Det har alltid vært Englands mål å opprettholde en viss maktbalanse mellom de kontinentale nasjonene i Europa, og å forhindre at noen av dem oppnår en uttalt overherredømme. Mens disse statene lammet og hindret hverandre i å spille noen aktiv rolle på verdensscenen, fikk England en mulighet til å følge sine egne formål uforstyrret, og å grunnlegge det verdens imperiet som hun nå innehar. Denne politikken fortsetter hun fortsatt, så lenge Europas makter binder hverandres hender, er hennes egen overherredømme ubestridt.
Det følger direkte av dette at Englands mål må være å undertrykke Tyskland, men styrke Frankrike; for Tyskland er for øyeblikket den eneste europeiske staten som truer med å vinne en kommanderende stilling; men Frankrike er hennes fødte rival, og kan ikke holde på nivå med sin sterkere nabo i øst, med mindre hun legger til styrkene sine og blir hjulpet av sine allierte. Dermed er fiendtligheten mot Tyskland, også fra dette aspektet, basert på Englands viktigste interesser, og vi må behandle det som aksiomatisk og selvinnlysende.
Under disse forholdene er Tysklands stilling usedvanlig vanskelig. Vi krever ikke bare for den fulle materielle utviklingen av vår nasjon, i en skala som tilsvarer dens intellektuelle betydning, et utvidet politisk grunnlag, men, som forklart i forrige kapittel, er vi tvunget til å skaffe plass til vår økende befolkning og markeder for våre voksende næringer. Men ved hvert skritt vi tar i denne retningen, vil England resolutt motsette seg oss. Engelsk politikk har kanskje ennå ikke tatt den bestemte beslutningen om å angripe oss; men den ønsker utvilsomt med alle og alle midler, selv de mest ekstreme, å hindre enhver ytterligere utvidelse av tysk internasjonal innflytelse og tysk sjømakt.
De anerkjente politiske målene til England og holdningen til den engelske regjeringen etterlater ingen tvil på dette punktet. Men hvis vi var involvert i en kamp med England, kan vi være ganske sikre på at Frankrike ikke ville forsømt muligheten til å angripe vår flanke. Italia, med sin omfattende kystlinje, selv om det fortsatt er medlem av trippelalliansen, vil måtte vie store styrker til forsvaret av kysten for å holde unna angrepene fra den anglo-franske middelhavsflåten, og vil dermed bare være i stand til å bruke svakere styrker mot Frankrike. Østerrike ville bli lammet av Russland; mot sistnevnte burde vi måtte forlate styrker i øst. Vi burde dermed måtte kjempe ut kampen mot Frankrike og England praktisk talt alene med en del av vår hær, kanskje med litt støtte fra Italia.
Det er i denne doble trusselen til sjøs og på Europas fastland at den alvorlige faren for vår politiske posisjon ligger, siden all handlefrihet er hentet fra oss og all ekspansjon sperret.