En britisk offiser på åpningsdagen for Somme (1916)

Paul Esmond Russell-Jones (1894-1934) var en walisiskfødt britisk hæroffiser som tjenestegjorde under første verdenskrig. Nitten år gamle Russell-Jones ble bestilt som annen løytnant i den 4th walisiske brigaden av Royal Field Artillery. Han så handling i Frankrike, Palestina og Midt-Østen, ble nevnt i utsendinger og forfremmet til fungerende kaptein. Han overlevde krigen, kvalifiserte seg som advokat og representerte Wales i rugbyunionen i 1921. Russell-Jones var til stede på åpningsdagen for slaget ved Somme (juli 1st 1916) der han fikk i oppgave å gi artilleristøtte til britiske infanterikostnader. Han registrerte sine observasjoner av slaget i dagboken sin:

[Like etter daggry]

“I syv hele dager har våpnene banket mot fiendens linje, og nå tidlig på morgenen den åttende dagen er angrepet i ferd med å finne sted. Det lille batteriet vårt har gjort sin del i å forberede veien for infanteriet. De fleste dager har vi skutt med gode resultater, men jeg beklager å si, ikke uten tap for oss selv.

Vi var oppe klokken 2 i morges og klokka 3.45 satte kursen mot våre stillinger. Dawn bare brøt, og en tung tåke hang overalt og stengte utsikten over linjene. Da vi kom opp kommunikasjonsgraver, lå det hundrevis av infanterister i alle slags gamle hjørner, noen til og med strakte seg ut på de bare grøftebrettene, sov søvnige og sublimt bevisstløse mot lydene av krig, som til og med på den tidlige timen gjorde selv hørte ...

Jeg sitter i en liten liten dugout, som omtrent er splintresistent, men ikke mer, omgitt av dusinvis av bomber og ammunisjonsbokser og venter på at de neste 35 minuttene skal passere så fort det kan, for på slutten av den gangen åpner vi ild og holder den oppe i 65 minutter, bare for å sette vinden i Fritz før angrepet.

Krig er en nysgjerrig virksomhet og veldig bra for de som liker det, men jeg må si at jeg ikke er en elsker av spillet. For øyeblikket føler jeg meg ganske råtten og hater meg selv for det, for når man har slike fantastiske medmennesker under seg som jeg har, føler man veldig manglene…

[Seinere]

Vi fikk runder vekk pent, mange ting [landet] rundt oss, men så ut til å savne hver gang. Troppene våre som gikk over var et fantastisk syn. Ved det gitte signalet var de alle ute av skyttergravene, stilt opp som på parade og satte kursen mot Berlin. Frontlinjen bød på lite vanskeligheter, etter å ha blitt nesten jevnet eller rettere blitt fylt ut av artilleri-ilden, men selvfølgelig gjorde [det tyske] ildteppet en mengde skade, og mange fattige stipendiater kom bare utenfor grøften for å bli slått inn igjen.

Vi sitter nå i en underjordisk utgravning som, hvis den ble støttet anstendig, ville være et anstendig sted, men rekvisittene vi har er ingen for sterke ... Det er tre stakkars medmennesker som ligger her inne hos oss, en en sersjant har hatt venstre fot blåst av og de to andre er ganske dårlig rotet opp. Det er ubrukelig å prøve å få dem vekk for tiden, vi venter på å se om ting vil avkjøles litt ...

[Seinere]

For en forferdelig virksomhet hele denne saken er, men på den annen side for en suksess det hele har vært. Boches gir seg rett og slett i hundrevis. Vi er fanget Montauban, på vår venstre side har de Mametz og på høyre side har franskmennene tatt Hardecourt. La oss håpe vi ser i mål. Alle de allierte rykker frem og bak de mørke skyene er det bare en liten solstråle, som vi stoler på vil bety fred for oss selv, våre barn, våre barns barn, og til og med fred for alltid og en dag. ”

britiske soldater somme
Britiske soldater som flyttet ammunisjon i de tidlige stadiene av Slaget om Somme, juli 1916