Denne satiriske beretningen om årsakene til første verdenskrig, med tittelen The Dogs of War, dukket opp på en britisk brosjyre i slutten av 1914:

Dogs of War er løs i Europa, og en fin lyd de lager! Det ble startet av en gravhund som antas å ha blitt gal - selv om det var så mye metode i galskapen hans at dette er tvilsomt. (Merk for de uvitende: tysk for hund er 'Hund'; engelsk for tysk er 'Hun'; Dachshund betyr 'grevling-hund' - og han er noen ganger mer grevlet enn han liker.)

Paret med taxen, på bedre eller verre, var en østerriksk mongrel. I henhold til den fine uskrevne loven fra Dogdom, angriper store hunder aldri små. Imidlertid er det svindelforsikringer i alle samfunn, og, tullet av taxen for private formål, begynte Mongrel å mobbe litt serbisk. Og da sto fettet i ilden, for den lille serberen hadde en stor stor venn i form av en russebjørn, og han reiste seg for kameraten. Og det var det taxen ønsket.

Han håpet at det skulle oppstå en stor bråk, og i forvirringen hadde han tenkt å stjele et bein eller to som han hadde hatt øye på en stund. Han fikk det han ville – og litt til. For den russiske bjørnen hadde også venner. Det var en veldig leken liten belgisk Griffon, og det var en stor fransk puddel, en smart dandified fyr, og det var en Bulldog. Heller en søvnig kar denne siste, og dachshunden foraktet ham fordi han ikke alltid kjeftet og snerret. Men Bulldogen har for vane å sove med det ene øyet åpent, og når han er oppvakt, griper han og vil ikke gi slipp.

Gravhunden startet med å angripe den belgiske Griffon, som den minste, og klemte de fattige opprettet grusomt, men klarte ikke å drepe henne. Og han tok feil av de andre. Han fant ut at den dandifiserte puddelen kunne slåss, og at bulldoggen ikke hadde mistet muligheten for ikke å gi slipp, og at Russland tross alt var en rusher, og snart fikk bjørne-ideen Dachsund til å skjelve. Selv den lille serbiske ga den østerrikske Mongrel noen ekle bitt, og det samme gjorde en nabo til hans navn Monty.

Dachsund begynte nå å se seg om etter venner, men de virket merkelig knappe. Han hadde stolt på en italiensk greyhound, et fullblodsnavn Italia, men Italia forvirret kjærligheten hennes på den merkeligste måte, og hevdet at krig var en luksus hun ikke hadde råd til akkurat nå. All den samme Italia ladet pistolen hennes, og hvem vet annet enn hva den kan gå av og hvem den kan treffe – for ulykker vil skje i de best regulerte familiene. Dachshunden fant til sin irritasjon bare en venn, og det var en hund fra Konstantinopel. Hundene i Konstantinopel er ganske kjent for å være glad i innmat.

I mellomtiden så resten av den europeiske lykkelige familien på, og hvem skal si hvordan bråket vil spre seg? Der er Gree med kniven klar til å ta en skive Tyrkia; det er Balkan som er fast bestemt på ikke å la seg nøle av sine egne små ambisjoner; det er spanjolen som er glad i tyrefekting så lenge han ikke er en John Bull; det er den portugisiske som bare skjemmer bort for et skrot; det er sveitserne som lider av kalde føtter; det er nederlenderen, som fortsetter å smile med vanskeligheter – fortsatt kan noen fine kjøttbein komme hans vei, og uansett kan man stole på at han spiller spillet og ikke er en dobbel nederlender. Og nordover har både nordmannen, svensken og Grand danois øynene godt flådd.