Et tysk svar på Versailles-traktaten, tilbudt av delegater til fredskonferansen i Paris i mai 1919:

Vi kom til Versailles i forventning om å motta et fredsforslag basert på de avtalte prinsippene. Vi var fast bestemt på å gjøre alt i vår makt med tanke på å oppfylle de alvorlige forpliktelsene vi hadde påtatt oss. Vi håpet på fredens rettferdighet som var blitt lovet oss. Vi ble forferdet da vi i dokumenter leste kravene som ble stilt til oss, fiendens seirende vold. Jo dypere vi trenger inn i ånden i denne traktaten, jo mer overbevist blir vi om umuligheten av å gjennomføre den. Fraksjonene av denne traktaten er mer enn det tyske folket orker ...

Selv om kravet om kostnadene ved krigen uttrykkelig er blitt gitt avkall på, må likevel Tyskland, således kuttet i stykker og svekket, erklære seg i prinsippet klar til å bære alle krigsutgiftene til sine fiender, som ville overstige mange ganger det totale beløpet på tyske staten og private eiendeler. I mellomtiden krever hennes fiender, utover de avtalte betingelsene, erstatning for skade som deres sivilbefolkning har påført, og i denne forbindelse må Tyskland også gå kausjon for sine allierte. Summen som skal betales skal fastsettes av våre fiender ensidig, og for å innrømme påfølgende endring og økning...

Til tross for de ublu krav, er rekonstruksjonen av vårt økonomiske liv samtidig umuliggjort. Vi må gi fra oss handelsflåten vår. Vi skal gi avkall på alle utenlandske verdipapirer. Vi skal overlate til våre fiender vår eiendom i alle tyske virksomheter i utlandet, selv i landene til våre allierte. Selv etter fredsslutningen skal fiendestatene ha rett til å konfiskere all tysk eiendom. Ingen tysk handelsmann i deres land vil være beskyttet mot disse krigstiltakene. Vi må helt gi avkall på våre kolonier, og ikke engang tyske misjonærer skal ha rett til å følge deres kall der.

Vi må dermed gi avkall på realiseringen av alle våre mål innen politikk, økonomi og ideer. Også i indre anliggender skal vi gi fra oss retten til selvbestemmelse. Den internasjonale reparasjonskommisjonen mottar diktatoriske makter over hele livet til vårt folk i økonomiske og kulturelle spørsmål. Dens autoritet strekker seg langt utover det som imperiet, det tyske forbundsrådet og Riksdagen til sammen noensinne har hatt innenfor imperiets territorium.

Denne kommisjonen har ubegrenset kontroll over det økonomiske livet til staten, samfunn og enkeltpersoner. Videre er hele utdannings- og sanitærsystemet avhengig av det. Det kan holde hele det tyske folket i mental traldom. For å øke betalinger som forfaller, kan trommelen hindre tiltak for sosial beskyttelse av den tyske arbeideren.

På andre områder avskaffes også Tysklands suverenitet. Hennes viktigste vannveier er underlagt internasjonal administrasjon; hun må konstruere kanaler og jernbaner som fiendene ønsker på sitt territorium; hun må godta traktater hvis innhold er ukjent for henne, som skal inngås av fiendene sine med de nye statene i øst, selv når de gjelder hennes egne funksjoner. Det tyske folket er ekskludert fra Folkeforbundet, som er betrodd alt arbeid av felles interesse til verden. Således må et helt folk undertegne dekretet for dets påbud, nei, dets egen dødsdom ...

Tyskland skal legge sin signatur til traktaten som er lagt fram for henne og gjennomføre den. Selv i hennes behov er rettferdighet for henne for hellig til at hun kan bøye seg for å oppnå forhold som hun ikke kan påta seg å utføre. Fredstraktater undertegnet av stormaktene har, sant, i historien til de siste tiårene gang på gang proklamerte de sterkere. Men hver av disse fredstraktatene har vært en faktor i oppstarten og forlengelsen av verdenskrig. Hver gang i denne krigen seireren har snakket med de beseirede, i Brest-Litovsk og Bucuresti, var hans ord bare frøene til fremtidig uenighet ...

Bare samarbeid fra alle nasjoner, et samarbeid mellom hender og ånder, kan bygge opp en varig fred. Vi er ikke under noen vrangforestillinger om styrken til hatet og bitterheten som denne krigen har skapt, og likevel er kreftene som jobber for en forening av menneskeheten sterkere nå enn noen gang før. Den historiske oppgaven til fredskonferansen i Versailles er å få til denne unionen.