Feng Jicai er en kinesisk friidrettsforfatter som har skrevet om sine opplevelser under kulturrevolusjonen. Her husker han mishandlingen av søsteren hennes i hendene på en kommunale bokholder, som gikk ustraffet:

“Så skjedde noe jeg aldri hadde forventet. Jammen, lillesøsteren min ble voldtatt. Det var det verste slaget i livet mitt. Frem til i dag vet ikke moren min engang om det ... Min far fortalte meg detaljene til søsteren min.

Hva hadde skjedd? Hun bodde i et lite rom helt alene, like ved bokholderens hus. Den bokholderen var i 30-årene og hadde kone og barn. Første gang han tvang seg inn om natten, kjempet søsteren min mot ham, men hvordan kunne hun kjempe mot en så stor, sterk mann? Etterpå turte hun ikke fortelle det til noen. Jeg forstår. Hun var så ung, helt alene, uten en eneste slektning der med henne. Hvordan skulle hun vite hva hun skulle gjøre? Hun tenkte på å dø, men ville ikke hvis familien hennes ville være i mørket om hvorfor.

Hun ble revet. Men noen dager senere kom han igjen, bokholderen. Etter andre gang orket ikke søsteren min lenger, og hun gikk og fortalte en kommuneleder. Kommunen varslet faren min, som heller ikke visste hva han skulle gjøre, så han skrev og fortalte meg ...

Søsteren min bodde hos styreleder for Kvinneforbundet da. Hun lå bare der da vi kom inn, og så snart hun så meg, begravde hun hodet og begynte å gråte. Hun var for ung, fylte bare 15. Jeg ønsket å gå ut med mannen, en mot en. Så hva om vi begge døde? Faren min holdt meg tilbake. Jeg løp bort til kommunelederne og krevde at de skulle straffe ham hardt, og de var enige om ...

Noen dager senere dro jeg tilbake til min søsters kommune for å spørre om prosedyren for overføringen hennes, og for å kreve igjen at de skulle ta seg av den bokholderen. Faktisk rørte de ham aldri, heller ikke etterpå. På landsbygda kontrollerer bokholderne økonomien, og de er stramme med produksjonsbrigadens kadrer... lokale tyranner, hver og en av dem! Så vidt jeg vet har de ikke handlet med ham til i dag.»