Prins Lichnowsky var en tysk diplomat stasjonert i London i 1914. Han var en av få tyskere som forsøkte å løse julikrisen, som han husker her:

Først bevarte den engelske pressen roen og var vennlig mot Østerrike fordi drapet [på Franz Ferdinand] generelt ble fordømt. Men etter hvert ble flere og flere stemmer hørt som ettertrykkelig insisterte på at uansett hvor mye forbrytelsen fortjente straff, kunne utnyttelsen av den til politiske formål ikke rettferdiggjøres. Østerrike ble sterkt oppfordret til å bruke måtehold.

Da ultimatumet ble publisert, var alle papirene med unntak av den alltid nødvendige standarden, som tilsynelatende hadde blitt kjøpt av Østerrike, enstemmige i fordømmelsen. Hele verden, unntatt Berlin og Wien, innså at det betydde krig, «verdenskrigen». Den britiske flåten, som tilfeldigvis hadde samlet seg for en marinegjennomgang, ble ikke demobilisert.

Min innsats var i første omgang rettet mot å få et så forsonende svar fra Serbia som mulig, siden holdningen til den russiske regjeringen ga rom for tvil om alvoret i situasjonen.

Serbia reagerte positivt på den britiske innsatsen. [Den serbiske statsministeren] M. Pasitch hadde virkelig sagt ja til alt, bortsett fra to punkter, som han imidlertid erklærte vilje til å forhandle om. Hvis Russland og England hadde ønsket krigen for å angripe oss, ville et hint til Beograd vært nok, og den enestående merknaden ville ikke blitt besvart.

[Sir Edward] Gray gikk gjennom det serbiske svaret med meg og påpekte den forsonende holdningen til regjeringen i Beograd. Deretter diskuterte vi hans meklingsforslag, som skulle inkludere en formel akseptabel for begge parter for å rydde opp i de to punktene. Hans forslag var at en komité … skulle samles under hans presidentskap, og det ville vært en enkel sak for oss å finne en akseptabel formel for punkter i saken, som hovedsakelig gjaldt samarbeidet mellom østerrikske keiserlige tjenestemenn ved etterforskningen i Beograd.

Gitt god vilje, kunne alt ha blitt avgjort på en eller to møter, og den bare aksepten av det britiske forslaget ville ha ført til avslapning av spenningen og ville ytterligere forbedret våre forbindelser med England. Jeg støttet derfor forslaget på det sterkeste med den begrunnelse at det ellers var fare for verdenskrig, gjennom hvilken vi stod for å ikke få noe og miste alt ... Det var nedsettende for Østerrikes verdighet, vi hadde ikke til hensikt å blande oss inn i serbiske saker vi forlot disse til vår allierte. Jeg skulle jobbe for "lokalisering av konflikten."

Unødvendig å si at bare et hint fra Berlin ville ha overbevist [den østerrikske utenriksministeren] grev Berchtold til å nøye seg med diplomatisk suksess og akseptere det serbiske svaret. Hintet ble ikke gitt; tvert imot manet de i retning av krig. Det [en komité for å avverge krig] ville vært en så stor suksess.

Etter vårt avslag ba Sir Edward oss ​​om å sende inn et forslag. Vi insisterte på krig... Inntrykket ble sterkere og sterkere av at vi ønsket krig under noen omstendigheter. Det var umulig å tolke holdningen vår, på et spørsmål som ikke opprørte oss direkte, på noen annen måte. De presserende forespørslene og klare forsikringene fra M. Sazonow, etterfulgt av tsarens positivt ydmyke telegrammer, de gjentatte forslagene fra Grey, advarslene fra markisen San Giuliano og signor Bollati, mine presserende rådgivere – alle var til ingen nytte. Berlin vedvarte; Serbia må massakreres.