Kategoriarkiv: Kadavarer

1746: Hengt mann funnet i live, "forbanna i skorsteinen"

Med mindre det blir utført av en dyktig bøddel, kan henging være en upålitelig metode for dødsstraff. Historien bugner av historier om hengte personer som overlevde prøvelsene.

I en tekst om mekanikken ved drukning beskrev 18-tallslegen Rowland Jackson flere dokumenterte tilfeller av mislykkede oppheng. I Aremberg i Rheinland ble en lokal kjøpmann ved navn Landthaler hengt fra et tre og svingt «i en hel time» før han ble hugget ned. Han ble oppdaget å være i live og klaget over ingenting annet enn såre øyne og tåspisser.

I Köln ble en hengt raner vekket til live av en forbipasserende tjener – og deretter gjengjeldte tjenesten ved å prøve å stjele tjenerens hest. En lignende historie skjedde i nærheten av Abbeville, Picardie, hvor en møller tok med seg en hengt tyv hjem og pleiet ham tilbake til livet - bare for at tyven skulle gjøre innbrudd i huset hans.

I alle disse tre tilfellene ble ofrene returnert til galgen og hengt igjen, denne gangen med hell. Mer heldig var en hengt mann beskrevet av Falconet, en "gentleman med streng ærlighet og ærlighet". I følge Falconet hadde familien hans en "dumdristig kusk" som:

“… Å havne i en krangel i Lyon, drepte en mann og ble pågrepet på stedet ble umiddelbart dømt til å bli hengt, hvilken dom ble følgelig satt i fullbyrdelse. Kirurgene i byen, etter å ha skaffet seg kroppen for å lage et skjelett, førte det til en kirurgi der de la det ligge på et bord. Men da de kom neste dag for å dissekere det, ble de overrasket over å finne mannen ikke bare i live, men ved god helse og pisset i skorsteinen - for mangelen, som han sa, av en kammerpotte. Denne mannen hadde ikke stått uten behov for midler… blodsirkulasjonen hadde ikke blitt undertrykt så lenge at den av seg selv kunne gjenopprette seg. ”

Kilde: Rowland Jackson, En fysisk avhandling om drukning, &c., London, 1746. Innholdet på denne siden er © Alpha History 2019-23. Innhold kan ikke publiseres på nytt uten vår uttrykkelige tillatelse. For mer informasjon vennligst se vår Vilkår for bruk or kontakt Alpha History.

1740: Test et lik ved å fylle hvitløk opp i nesen

Jean-Jacques Winslow var en franskfødt engelsk lege på begynnelsen av 18-tallet. Lite er kjent om Winslows medisinske karriere, men hans viktigste hobbyhest var døden, spesielt forebygging av for tidlig begravelse.

Ifølge Winslow var hans interesse for dette emnet personlig: han hadde vært et sykt barn som to ganger ble erklært død og en gang for tidlig begravet. I 1740 publiserte Doctor Winslow en lang avhandling med tittelen Usikkerheten om tegn på død og faren for presipitat Internasjoner. I den antydet han at det eneste virkelig pålitelige tegn på død var begynnelsen av forråtnelse. Han oppfordret også leger og begravelsesbyråer til å fullføre en streng serie med kontroller av "lik" for å sikre at de virkelig var døde:

«Irritere neseborene ved å instruere paprika, snus, salter, stimulerende brennevin, juice av løk, hvitløk og pepperrot, eller den fjærede enden av en fjærpen eller spissen av en blyant. Vi må også gni tannkjøttet ofte og sterkt med de samme stoffene ... Åndelige brennevin burde også helles i munnen hans, der disse ikke kan fås, er det vanlig å helle varm urin i den ... Stimulere berøringsorganene hans med pisk og nesle. Irritere tarmene ved hjelp av klyster [klyster] av luft og røyk. Ryst på lemmene hans med voldelige utvidelser ... og sjokk ørene hans med forferdelige skrik og overdreven lyd.

Winslows bok beskrev flere overlevende etter for tidlig begravelse, som tilfellet Anne Greene, samt noen ofre med mindre lykkelige avslutninger. Ingen informasjon er tilgjengelig om datoen, årsaken eller sannheten til Winslows egen død. Men takket være Winslows forfattere - for ikke å nevne noen kreative innspill fra Edgar Allan Poe og andre - forble spørsmålet om for tidlig begravelse en populær, om enn noe makaber fasinasjon, langt inn i det 19th århundre.

Kilde: Jean-Jacques Winslow, Usikkerheten om tegn på død og faren for presipitat Internasjoner, London, 1740. Innholdet på denne siden er © Alpha History 2019-23. Innhold kan ikke publiseres på nytt uten vår uttrykkelige tillatelse. For mer informasjon vennligst se vår Vilkår for bruk or kontakt Alpha History.

1933: Doktor prøver å gjenopplive de døde - med en sag

Robert E. Cornish (1903-63) var en kalifornisk lege, akademisk og medisinsk forsker, mest kjent for sine forsøk på å gjenopplive de døde.

Cornish ble født i San Francisco, og var Doogie Howser på sin tid: han fullførte videregående skole i en alder av 15, ble uteksaminert fra Berkley tre år senere og fikk lisens til å praktisere medisin i sitt 21. år. I midten av 20-årene kom Cornish tilbake til Berkeley som forsker hvor han jobbet med en rekke prosjekter, fra lesebriller til isolering av tungt vann.

Cornishs kjæledyrinteresse var imidlertid gjenoppliving av menneske- og dyrekadaver etter døden, noe han mente var fullt mulig. I 1933 hadde han utviklet en uvanlig metode for reanimasjon. Cornishs "pasienter" ble festet til en stor vippe, injisert med adrenalin og heparin for å tynne blodet, og deretter kraftig "viklet" for å gjenopprette sirkulasjonen. Han forsøkte dette bisarre eksperimentet på flere kropper uten hell, og kom til den konklusjonen at det hadde gått for lang tid siden døden til at det virket.

I mai 1934 vendte Cornish oppmerksomheten mot nylig avlivede hunder. Han skaffet seg fem foxterriere, som hver av dem ble kalt Lazarus, og utførte eksperimentet sitt. Tre av dem forble døde mens to ble gjenopplivet, selv om begge ble gjort blinde og ufølsomme.

Til tross for dette ganske usikre utfallet, ble eksperimentene hyllet som en stor suksess. Cornish ble fetert i pressen og en film fra 1935, Life Returns, ble laget om arbeidet hans. Etter å ha slått opp kjendisen, vendte Cornish tilbake til mer verdslige forskningsområder. Men i 1947 dukket han opp igjen med et opplegg for å "vippe" et nylig henrettet menneskelig kadaver. Han fant en villig deltaker, en barnemorder ved navn Thomas McMonigle, som ville bli båret rett fra gasskammeret til 'Cornish teeter':

«Dr. Cornish, opprømt over den sensasjonelle suksessen til eksperimentene hans med hunder, ønsker å gjøre forsøket [på mennesker]. Han søker nå om tillatelse til å eksperimentere med en kriminell henrettet med giftgass. Gitt liket etter at leger erklærte mannen for død, ville han feste liket til et vippebrett og feste elektriske varmeputer til lemmene. Deretter ville et kjemikalie kjent som metylenblått bli injisert i venene for å nøytralisere de giftige dampene som hadde forårsaket døden. Rent oksygen ble deretter pumpet inn i lungene gjennom en maske, og vippebrettet vippet sakte for å holde blodet i sirkulasjon... Dr. Cornish tror bestemt at den døde mannen ville leve. Han er ikke enig med andre forskere i at hjernen til den gjenopplivede mannen ville bli håpløst skadet.»

Heldigvis ble Cornish sitt forslag avslått av staten California, og McMonigle ble henrettet uten å "vippe" i februar 1948. På slutten av 1950-tallet hadde Cornish trukket seg tilbake fra medisinsk forskning og markedsførte sitt eget produkt: "Dr Cornish's Tooth Powder with Vitamin D og fluor".

Kilde: "Kan vitenskap oppdra de døde?" I Popular Science, februar 1935. Innholdet på denne siden er © Alpha History 2019-23. Innhold kan ikke publiseres på nytt uten vår uttrykkelige tillatelse. For mer informasjon vennligst se vår Vilkår for bruk or kontakt Alpha History.